Kategorier
Leve med bekkenleddsmerter Ukategorisert

Hvorfor skal det være så vanskelig å be om hjelp?

Det er mange der ute som trenger hjelp for å få hverdagen til å gå rundt. Kvinner og menn, foreldre og ikke foreldre, funksjonshemmede som funksjonsfriske. Men hva skjer når vi er foreldre som lever med en funksjonsnedsettelse og føler at vi ikke strekker til? Det å be om hjelp det kan være veldig vanskelig. Klarer du å spørre noen om hjelp? 

Det å bli foreldre er ganske så overveldende i seg selv. Det kommer et barn og endrer livet ditt til det ugjenkjennelige. Jeg husker jeg kunne gå fra jobb og kunne føle meg sliten. Jeg hadde ikke den helt store forståelsen for kvinnene som gikk fra jobb og som visste at det ikke var mulig å gå på trening for så å innta sofaen. Kanskje hadde jeg og noen gode råd til de om å lage middag for flere dager, så trengte de ikke å gjøre det i dag. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, så skulle jeg klokelig holdt mine råd tilbake. For en mors hverdag, den stopper aldri. Det er sjelden tid til sofaen, kanskje etter kl 23, hvor en egentlig burde sove i tilfellet nattesøvnen blir forstyrret. Eller før vekkerklokken ringer rundt kl 06.30. En terror kan denne alarmen føles som mange ganger, men opp og hopp, matpakker, frokost og gretne barn som skal sendes av gårde dit til de skal være før kl 08.30.

Men hva skjer, når mamma ikke klarer å gjøre dette? Alt som er forventet at en mor skal stå få til? Hva skjer når mor er syk? 

Da hagler det kanskje igjen med gode råd. Hva om du bærer med deg ting både opp og ned trappen? Så slipper du unna med en tur? Hva om du bruker kolonial for å handle, så slipper du å gå i butikken? Ha en fast dag til å vaske klær, så trenger du ikke tenke på det hele tiden? Lag middag for hele uken på søndager. 

Rådene kan være så mange, men ikke alltid forenelige med virkeligheten. Noen ganger, så trenger en mor hjelp. Særlig hvis hun blir syk. Og vit, det kan være ganske så vanskelig å be om den hjelpen. Det er liksom ikke slik det skal være. En mor skal kunne klare seg selv. 

Slekt følger slekters gang synger vi i julesangen «Deilig er jorden». For meg har det alltid betydd noe spesielt. Vi er der for hverandre i generasjoner. Vi hjelper hverandre i generasjoner. Slik var det før, nå er det noe endret. Samfunnet er endret. Vi bor ikke lenger sammen i storfamilien og kan ikke alltid hjelpe og støtte hverandre hele dagen. Derfor blir hjelpen samfunnet kan gi enda viktigere. Og da må det være lavterskel for å kunne spørre. 

Jeg fikk fortalt en historie om en mor som spurte sin fastlege om hjelp. Hun ønsket å søke om brukerstyrt personlig assistanse, som er et tilbud kommunene har til personer med ulike funksjonsnedsettelser for å gi praktisk hjelp i hverdagen. Svaret hun fikk var at da fikk man jammen koble inn barnevernet også hvis det stod så dårlig til. Så leste jeg en annen historie i avisen om en kvinne som søkte BPA. Hun fikk beskjed om at det burde hun ha tenkt på før hun fikk barn, og at barnevernet heller burde kobles inn.  Da ble jeg sjokkert. Bekymringsmelding til barnevernet fordi man ikke er skikket til å være foreldre når man lever med en funksjonsnedsettelse? Kom igjen folkens, sånn skal det ikke være, skal det vel? 

Det å be om hjelp er vel ikke det samme som å ha manglende omsorgsevne. Det å tørre å be om hjelp, synes jeg vitner om styrke. En hjelp til å være den beste mammaen for barna sine. Det er ikke slik at det å brette tøy og handle mat gjør deg til en god omsorgsperson. Det er det å kunne være der for ditt barn som gjør det. Lytte, stryke det over håret, le sammen, hjelpe barnet med lekser og fritidsaktiviteter. Det gjør deg til en god mamma. Hvis mor bruker opp energien på å vaske og brette tøy, er det kanskje ikke nok energi igjen til det. Derfor spør kvinner om hjelp. 

Så ikke døm en kvinne som tør å be om hjelp, ros heller hennes evne til å sette sine barn foran seg selv. Hennes styrke til å innrømme at verden kan være litt for stor. Og vit, det er ikke med lett hjerte hun spør. Hun spør fordi hun kun vil det beste for sine barn, og seg selv.

Det som er skummelt når slike historier blir delt, det er at de er med på å underbygge frykten mange har når de føler at de trenger å be om hjelp. 

Så derfor tenk deg litt om neste gang du sier noe slikt, kanskje personen foran deg har brukt opp sine siste krefter og selvrespekt ved å si ordene «jeg trenger hjelp». Bli med på å snu bildet. Ingen ber om hjelp, uten å ha tenkt nøye igjennom det. Hverdagen på sofaen er ikke en luksus, men et nødvendig onde for mange. 

La oss sammen gjøre det bedre, og hjelpe hverandre til å vise styrke istedenfor frykt. Kjærlighet istedenfor å dømme. Samarbeid istedenfor motarbeidelse. Da skaper vi et samfunn vi kan være stolte av og løfter syke kvinner sammen opp til å kunne være den mammaen de har rett til å være. 

Trenger du en å snakke med om din situasjon? LKB har kvinner som lever med bekkenleddsmerter som gjerne lytter til deg. Vi kaller disse erfarne hjelperne for likepersoner. Du trenger bare å ta kontakt på post@lkb.no eller se vår hjemmeside HER for hvem du kan ringe i ditt lokallag. 

Vi lytter til ditt rop om hjelp og dømmer ingen. Vi er der for deg når du trenger det. 

Vibeke