En stor last i livet for mange er at det er så lett å dømme seg selv nedenom og hjem. Rett og slett fordi man sammenlikner seg selv med andre. Det styrker ikke akkurat selvfølelsen det. Men hva skjer når noen opplever å bli snakket ned av andre mennesker?
Her en dag så jeg et innslag på TV om hvordan en ung kvinne opplevde å bli sett ned på fordi hun fikk stønader fra nav i forbindelse med sykdom. Hun opplevde kommentarer som «hvor syk er du egentlig, du ser så frisk ut?» «Det må være lønnsomt å gå på nav, du som har råd til å spise lunsj og snakke om å reise på ferie!» «NAVer, NAVer, NAVer!»
Det får meg til å lure på følgende: Hva gir noen rett til å mene mye om mennesker rundt de, kjente som ukjente? Jeg visste for eksempel ikke at det var høflig å mene noe om hvordan andre tjener penger til livets opphold. Eller hvordan de bruker dagene sine.
Jeg pleier i hvert fall ikke å spørre mennesker jeg møter på min vei om hvordan, eller hvor mye de tjener. Jeg er mer opptatt av mennesket bak. Det spør jeg om, og jeg interesserer meg for personen. Uansett om de er i rullestol, løper maraton, har skjeve tånegler, danser samba eller bruker krykker.
For de som lurer så tillater jeg meg å skrive følgende for å drive litt folkeopplysning:
Norge har et fantastisk velferdssystem, med et er ikke nødvendigvis en gave å være syk og motta stønader fra nav. Fritid, slippe å gå på kontoret hver dag og penger på kontoen hver måned kan kanskje høres forlokkende ut, helt til du er der selv.
Til deg som mener så mye om akkurat dette, har du tenkt på hvordan det egentlig er å være syk? Den som er syk klarer som regel selv å snakke seg ned fordi han eller hun ikke lenger er i jobb og leverer slik som samfunnet forventer. Det kan være vanskelig og sårbart det. Så det er ikke nødvendig å hjelpe til med akkurat det.
Det gjør det gjør noe med kropp og sjel å måtte ha hjelp for å leve. Og for mange så gjør det også noe med inntektsnivået. Inntektene blir brutalt redusert, men det gir tid til å forsøke å bli frisk. Det merkes på lommeboken når en er nødt til å gå over på en stønad og bli såkalt naver. Det gjør noe med menneskeverdet og.
En dag jeg skulle betale et nettkjøp med bank id så var kodeordet som dukket opp «ekte felle». Ironisk fordi jeg betalte med mannens kredittkort, men det satt meg på en ide jeg aldri har tenkt på før. Jeg har reflektert litt om hvordan det må være å leve sammen med en person med kroppslige hindringer.
Min viktigste støttespiller er min mann. Men noen ganger så tenker jeg at jeg er en klo om hans legg fordi jeg har noen spesielle behov som vi må ta hensyn til sammen. Jeg snakker ofte meg selv ned fordi jeg lever med en sykdom og har mange ganger ymtet frempå at jeg ikke er verdt å leve sammen med av akkurat den grunn. Men det er jeg som klager, ikke
han …
Når du er gift, så kalles du ofte for ektefelle. Og du ser kanskje hvor jeg vil hen? Del opp ordet, så får du ekte felle! Så slo det meg- er jeg det, en ekte felle? Eller er jeg en ektefelle? Ordspill er kanskje ikke noe du elsker, men for en som elsker å la fingrene løpe over tastaturet, så begynte jeg å tenke.
Jeg klarer ikke …. er ord som ofte kommer til meg. Men tenk om jeg oftere tenkte på hva jeg faktisk klarer. Hva jeg kan gjøre som andre funksjonsfriske ektefeller ikke rekker fordi de er på jobb, eller opptatt på annet hold.
Og jeg er ganske sikker på at min ektefelle elsker meg akkurat for den jeg er. Uansett.
Kanskje er jeg en ekte felle for meg selv. Fordi jeg fokuserer på alt som faller fra hverandre og ikke hva jeg faktisk får til.
Men, etter nærmere ettertanke kom jeg frem til at jeg er vel så god, og ikke en «ekte felle». Fra nå av skal jeg med stolthet i stemmen rope ut: jeg er en ektefelle som er god nok.
Så mitt beste tips er å lytte til de rundt deg, og stemmen inni deg, som faktisk heier og ikke drar deg ned. Snakk til deg selv som du gjør til en god venn. Og du, det er ikke sånn at det er flaut å mangle en heiagjeng rundt deg eller inni i deg. Det er ganske så vanlig.
Men du trenger ikke å stå godt plantet i tankene alene. I LKB har vi en god gjeng med damer som så gjerne lytter til deg og hva du har på hjertet. Uten å dømme eller mene. Vi heier på deg akkurat der du er, og kanskje vi kan gi deg tryggheten ved å være ved din side når du trenger. Likepersoner er erfaringshjelpere du kan kontakte. Du finner ut hvordan ved å trykke HER.
Uansett hva du opplever i livet, så er det viktig å ha en støttegruppe enten av venner eller familie. Funksjonsfrisk, som funksjonsnedsatt. Det er viktig å ha noen som kan minne deg på din verdi når du dømmer deg selv nedenom og hjem.
Så hva om vi begynte å heie hverandre frem, istedenfor å mene så mangt om andre. Da er vi med på å fjerne både skam og byrder. Og kanskje de det gjelder oppdager hvor deilig det er å være heiagjeng istedenfor å være i koret som roper buuuuu.
Hjertesukk fra Vibeke