Nesten daglig nå synes jeg å lese i sosiale medier og andre medier om kvinner, fødsel, barsel, og hasthager som #jegføderikkealene og ikke minst #barselbrølet. Det er en ganske så genial hashtag, men trist at kvinner faktisk må brøle for å bli hørt!
Når jeg var yngre var jeg en ihuga Fantomet fan, og dette #barselbrølet fikk meg til å tenke litt på Fantomet. Riktignok er han en mann og føder ikke barn, men respekten han yter i samfunnet rundt seg er formidabel. Rett og slett fordi han gjør en viktig jobb.
Og er ikke jobben kvinnene gjør noe av det viktigste som skjer i samfunnet? Hvorfor er det lov å mene så mye om akkurat kvinnehelse og fødsel, stramme inn budsjetter, legge ned fødeavdelinger, kutte ned på liggetid på føden? Og ikke minst, sende kvinner ut fra klinikken uten at de mestrer de grunnleggende grepene for å amme. For så i ettertid «kritisere» kvinnen fordi hun ikke ammer sitt barn?
Kvinner sviktes mens de gjør en jobb selv vår statsminister adresserer at de burde gjøre. Erna ønsker at vi skal føde flere barn. Men har kvinnen lyst til det da, når de ikke blir lyttet til?
Tenk deg på en arbeidsplass, hvis rammene rundt en arbeidstaker stadig ble strammet inn. Hva skjer da? Jo, det oppstår misnøye, kanskje den ansatte til slutt sier opp.
Eller lønnsoppgjøret! Hva gjør vi hvis LO og NHO ikke blir enige? Jo vi streiker, og det får massiv oppmerksomhet i media. Samtidig som konsekvensene i samfunnet blir store, fordi streikende tas ut av sine viktige arbeidsfunksjoner.
Men en kvinne kan ikke bare streike. Det er ikke en reell mulighet. Ikke har vi en fagforening som kjemper for våre rettigheter heller. Derfor blir organisasjoner som Barselopprøret, Bunadsgeriljaen, Landsforeningen for Kvinner med Bekkenleddsmerter, Norske Kvinners Sanitetsforening, Endometrioseforeningen, Kvinner med fødselsskader, Vulvaforeningen, NOFUS, Landsforeningen 1001 dager med flere, så viktige. De blir på en måte en kvinnes fagforening.
Egentlig er det litt ironisk, fordi vi som føder barn, redder samfunnets behov i årene som kommer. Barna vokser opp og fyller etter hvert samfunnsviktige oppgaver, og igjen de føder nye barn. Vi skaper grunnstammen i samfunnet. Vi skaper de arbeiderne, som LO og NHO skal slåss for og om, i fremtiden. Kvinnene burde derfor bli båret på gullstol. Vi burde få de beste «lønnsoppgjørene» og i hvert fall bli hørt når vi brøler.
Vi kvinner er som Fantomet, vi er alltid på jobb. I jungellovene så ble det sagt at «når jungelen sover, våker Fantomet». Det minner meg veldig om kvinnens rolle i familien. Så hvis vi kan se på familien som en liten jungel, og at kvinnen som er gravid og mamma, er som Fantomet. Ja, da trenger vi å lytte når hun roper.
Det er greit at Fantomet har ti tigrers styrke og det vil jeg vel hevde at fødekvinnen har og. En tanke du kan tygge litt på: Trenger de virkelig å måtte være så sterke? Må de virkelig det? Så sterk ønsker jeg ikke at kvinner må være.
Tusenvis av kvinner over hele verden går gravid og føder hver dag. Så ja, det er mulig uten liggetid, fødestuer der vi bor, bekkensjekken, jordmor og fysioterapi på hjemmebesøk.
Men skal man sammenlikne oss med land som har lite eller manglende barselomsorg som i U-land så dør kvinner og barn daglig fordi hjelpen ikke er til stede.
Så derfor vil jeg si at: trygge rammer gir trygge mødre, som gir trygge barn. Det vil også stimulere til flere barnefødsler.
Når Erna ønsker at vi skal føde flere barn, så er det på tide å lytte til kvinnene som skal gjøre det.
Så er jobben vi gjør viktig? Ja, vil jeg si. Og siden så få lytter, så får jeg vel brøle det ut JA!
Kanskje vi kan lage en samfunnslov, slik Fantomet har jungellover: Når kvinnene brøler, så lytter samfunnet! Det hadde jeg likt.
Det var det jeg hadde på hjertet i denne saken.
Takk for meg.
En engasjert hilsen fra Vibeke